Album nummer to er det naturlig nok knyttet forventninger til. "Simian Vices Modern devices" innfrir ved å videreføre det særegne H&Z-soundet samtidig som sound og estetikk er enda mer poengtert både i det mørke, dystre men også i det vakre.
"We should be heading somewhere great!" synger Hans Jørgen Undelstvedt på singelen "Simian vices" og om det kan vel mange av oss være enig i. For H&Z har skapt sin egen stemme i koret av stadig flere gode norske musikere med et stort norsk publikum samt potensiale i det store utland.
Det særegne "H&Z-soundet" som preget den suksessrike førsteplata er lett gjenkjennelig i den nye plata, og andreplata er først og fremst en naturlig videreføring. Det er ingen unødig store risker som er tatt i å gå for langt vekk i fra suksess-formelen guttene har i pop-rocken sin i andreplata, som likevel med flere gjennomlyttinger får et mer helhetlig preg enn forrige plate. Men akkurat dét skulle jo kanskje bare mangle; guttene har vel modnet en hel del på sin reise fra bomberommet i Lillesand, til gjenforening og det å spille "for gøy" i Oslo til å slå gjennom som Årets Urørt band og spille seg inn på både radio, TV og alskens konsertscener Norge rundt?
Likevel, det er et modig skritt videre de har tatt. For det er i retning en mørkere sound og partier som er roligere og mer melankolsk enn tidligere. Dermed er - som de selv sier i intervjuet med Lillesands-Posten - forholdet til estetikken deres, i cover, videoer og ellers enda mer i samsvar. I sangen "Man is wolf to man" låner de da også et flott sitat fra skuespilleren Roberto Benigni i filmen "Livet er herlig": "Its a sad and beautiful world" som i bunn og grunn oppsummerer mye.
Forøvrig er det verdt å trekke fram en veldig vakker og god duett med Anne Lise Frøkedal i sangen "Cipramillion". Frøkedal er ellers vokalist i Harrys Gym og synger dessuten også i det spennende norske indie-bandet I was King. Siste sommer med Panikkfestivalen i Birkenes sjarmerte hun oss som var tilstede med Harrys Gym. De slapp plate først i oktober i fjor. "Cipramillion" har forøvrig alt som skal til for å kunne være neste hit ut, samtidig er det en roligere sang; nesten en ballade, en litt drømmende episk sak hvor stemmene til Hans Jørgen Undelstvedt og Frøkedal står perfekt til hverandre.
Mest rocka og "catchy" er nok kanskje singelen "Simian vices". For en som har hørt mye på Motorpsycho og likt det er det fint å høre Motorpsycho-elementene i H&Z som så absolutt er tilstede. På denne plata er det kanskje den litt mer rocka låta "The Hex" som bringer tankene tilbake til studentfestene på Samfundet i Trondheim på nitti-tallet. Noe epigoneri er det derimot ikke, H&Z er solid basert med sin egen stemme og sound og er da også langt mer "pop"-aktig enn Motorpsycho var/er. Mest eksperimentelt er kanskje det lett "country-aktige" i innledningen til siste-sangen på plata; "Via satelites" som så liksom "legger på seg" og vokser - i beste Motorpsycho-stil - til å bli en tung og seig rocke-låt. Bevegelsen mot det litt tyngre og seigere har utviklet seg fra live-shows hvor bruken av lyd har vært nødvendig for tre-manns-bandet, og er dermed bare fundamentert i det nye albumet. Den hyggeligste overraskelsen er kanskje i mine øyne Frøkedals gjesteopptreden. Ellers så er det et helstøpt, solid og gjenkjennelig skritt videre på pop-rock-himmelen fra våre lokale helter, som det naturligvis blir spennende å følge videre.
Torolf Kroglund
